Falkberget, Johan: Christianus Sextus, b. 1-3.

Inspirert av sommerens besøk i bergstaden Røros, har jeg kastet meg over Johan Falkberget
igjen. Røros var en opplevelse, fantastisk natur, spennende gamle hus, historie og kultur. På
byvandring, i kirka og på museet fikk vi inn historien, hos Falkberget får vi i tillegg
enkeltskjebnene, de harde livsvilkårene, det umenneskelige slitet og de urettferdige sosiale
forskjellene. Og sist, men ikke minst, naturskildringene. Skiftende årstidene, de harde, kalde
vintrene, våren og lyset, luktene og fargene. Og de fantastiske lyse sommernettene. Alt
kommer nært, spesielt når du nettopp har vært der.
Falkberget har et stort persongalleri. Tettest kommer vi inn på gruearbeiderne; sliterne som så
vidt livberger seg og sine gjennom fattigdom, sykdom, sult og ulykke. Vi følger 13 svensker
fra Jämtland som går over fjellet for å søke seg arbeid i gruvene. Alle har vært der før, det er
bare 4-5 år siden nordmenn og svensker var i krig med hverandre. Derfor blir de møtt med
mistenksomhet og hat, men får likevel arbeid hos Adam Salomon Dopp, forhenværende
løyntnant, nå en komisk, selvhøytidelig degradert organist og regnskapsfører. Han har gjort
et kopperfunn, og starter gruvedrift ved ”Christianus Sextus”.
Vi leser om arbeidet i gruva, i smia, i smeltehytta. Om vakker, trofast kjærlighet, om sorg og
sult og savn. Menneskene lever med døden tett innpå seg, de takker sin Gud og skaper for det
daglige brød, og for det gode som skjer dem. Ydmykt avfinner seg med den plass og den
skjebnen som livet har gitt dem. Men noen får så harde slag at det går på forstanden løs.
Nå er jeg snart på slutten av bok nr. 2, og gleder meg til siste bind. Disse menneskene og
skjebnene deres kan jeg ikke slippe før siste bokstav er lest.
Anbefales!