Gaétan Soucy: Den lille piken som elsket fyrstikker

Oversatt fra fransk av Sissel Lie,
Gyldendal, 2007
177 s.
Syns alltid det er spennende å åpne bokkassene med overatte kulturfondbøker. Denne gangen falt
valget på en liten bok med eventyraktig tittel skrevet av for meg en ukjent forfatter.
I grove trekk handler boka om to brødre som har levd totalt isolert sammen med sin far på en
falleferdig herregård. Boka begynner med at de finner sin far hengt og dermed må finne en
passende boks å legge ham i. Ingen av brødrene har vært utenfor eiendommen tidligere, men nå må
den ene til landsbyen mens den andre passer liket. Den ene broren, og ifølge ham selv, den mest
intelligente av de to, er bokas fortellerstemme og protokollfører. Protokollføreren er belest, men
kunnskapen begrenser seg i hovedsak til ridderrromaner, leksikon og Spinozas etikk. Det er ikke
bare omverdenen protokollføreren har et forvrengt bilde av, men også seg selv og sitt eget kjønn.
Fortellerens språk er en merkelig blanding av gammelmodige, høytidlige og vulgære vendinger.
Kvinner omtales kosekvent som horer eller madonnaer. Etterhvert som fortellingen skrider frem
avdekkes stadig nye groteske forhold som kuliminerer med avsløringen av «Den Rettferdige
Straffen» på slutten av boka. Språklig sett er boka krevende, men protokollføreren kommer også
med noen kostlige formuleringer.
Så langt jeg kan vurdere det har oversetteren gjort et glimrende stykke arbeid.
En liten, men litterært stor roman for de få.